Oprør mod den disciplinerede lydighed

Hvordan et spørsmål stilles, legger føringer for svaret, et spørsmåls grammatikk kan indirekte gi uttrykk for en logikk og et verdensbilde. Og hvis det er riktig som filosofen Ludwig Wittgenstein skriver, at å lære et språk er å lære en livsform, og at vi ikke trenger mer informasjon, men nytt perspektiv på det allerede foreliggende, burde vi i møte med krisene vi står overfor og som åpenbart krever at vi utvikler både nye livsformer og nye perspektiver, være uhyre oppmerksomme på hvordan vi ordlegger oss.

De beste ordkunstnerne skriver perspektivendrende presist.

 

Tu Fu (712-770):

Nabofruen til venstre for deg er en tyv
Hun stjeler fortsatt grønnsaker i kjøkkenhagen din
Hun er selvsagt fortsatt enke
barn vokser langsomt
og som du vet har krigen gjort de fattige fattigere.

 

Jeg synes ikke hun skal være så redd for deg når hun stjeler.
Jeg synes det nye gjerdet ditt er altfor solid.

 

Tidlig på 1900-tallet ble det snakket varmt om internasjonalt samarbeid, så da første verdenskrigen brøt ut og ble blodigere enn noen tidligere krig, fordi sivilisatoriske nyvinninger “hjalp“ krigen – jernbanen foret fronten med stadig flere kropper og repeatgeværene gjorde det lettere å skyte – ble folk forbauset og forferdet. At de kriget barbarisk på andre kontinenter, ja vel, men de store kulturnasjoner, Frankrike, Tyskland, England? I 1916 skriver Sigmund Freud i essayet Tanker om krig og fred, at han deler forferdelsen, men ikke forbauselsen, for det europeiske menneske hadde ikke plutselig sunket så dypt, det hadde aldri steget så høyt som det innbilte seg, var bare så forblendet av sine sivilisatoriske triumfer at det hadde glemt sitt driftsliv, og ikke forsto at det nå var drevet av sine lidenskaper, ikke sine interesser. For ingen hadde interesse av blodbadet. Å ikke være seg bevisst sitt driftsliv, er skjebnesvangert, hevder han, og at menneskets oppgave er å lære seg å leve med sine drifter på en klok måte.

Landsmannen Bertolt Brecht opplevde krigen på nært hold som medisinstudent, og i likhet med andre kunstnere i sin generasjon, mente han at det som hadde gjort denne totale katastrofen mulig, måtte brytes ned for at noe nytt kunne oppstå, med kunstens hjelp. Det var de nye ismenes tid, futuristene i Russland, surrealistene i Paris, dadaistene i Zürich som åpnet sin første forestilling med å kaste egg og tomater på publikum, ekspresjonismen og den nye sakligheten i Tyskland.

Brechts eksplisitte, konkrete, men samtidig tidløse linjer er tankevekkende. Utviklingen etter Hitlers maktovertagelse, beskrives slik:

 

Her blir det storm
Her blir det jordskjelv
Her blir det katastrofe

Men stormen går med fin hatt
jordskjelvet har penger i banken
katastrofen går inn i lange biler og disponerer over politiet.

 

Om ikke-angrepspakten mellom Hitler og Stalin heter det:

 

Regjeringene skriver fredsavtaler.
Lille mann: Skriv testament.

 

Et sted lar han generalen si det dessverre aktuelle: Jeg måtte utslette byen for å erobre den.

Og soldaten til generalen: Skulle min kropp råtne, for at din idé skal triumfere? Er du full?

Det er så fælt som det er sant, men når det uttrykkes som dette kjennes det likevel som en triumf.

Brecht gir ikke entydige svar på kompliserte problemstillinger, men stiller betimelige spørsmål:

 

Hva er det verste?
Eie en bank eller rane en?

 

Men skriver også:

 

Haiene unnslapp jeg.
Tigrene jaktet jeg.
Oppspist ble jeg,
av veggelusen.

 

For det er ikke de få gangene det er avstemning det gjelder, selv om demokratiske valg er grunnvollen i et sivilisert samfunn, men hver dag og i det små, for det er summen av alle menneskers hverdagslige virke som avgjør verden. Hvert øyeblikk bør vi være oppmerksomme og ikke underslå vårt ansvar og vår endringskraft. Da trygdene ble redusert av hensyn til krigsindustrien, skriver Brecht om den gamle konen som ikke lenger har råd til å gå i butikken hun før gikk daglig i, som slutter å gå i butikken hun før gikk daglig i, men som en dag tenker over dette og igjen begynner å gå i butikken hun før gikk daglig i. Ber om det hun pleier, ikke mer, men heller ikke mindre; et halvt brød, en kålrot og en purre. Og først når kjøpmannen regner ut hva hun skal betale og hun åpner sin portemone, må hun bekjenne at hun ikke kan betale det. Og:

 

hoderystende gikk jeg ut av butikken, sett av alle kunder.

For, hvis den som ikke kan betale, ikke viser seg der mat blir kjøpt, vil man tro at de ingen ting trenger.

 

Det er en revolusjonær handling, i likhet med da den svare Rosa Parks nektet å gi buss-setet fra seg til en hvit mann i USA på femtitallet, og begge handlinger er innenfor det alminnelige menneskets rekkevidde: Å utfordre de subtile mekanismene som får de svakeste blant oss til å trekke seg tilbake, – hvor skamfulle blir vi ikke når det står kort avvist på terminalen? Vi disiplineres til lydighet mot regler som aldri er oppe til avstemning og forhandling for å unngå ubehag. Dem vil jeg oppfordre til opprør mot i tillegg til å oppsøke perspektivendring, og ingen av delene står i motsetning til å delta i avstemninger om mer eksplisitte politiske spørsmål som det danske forsvarsforbeholdet. Folkeavstemninger er bra, men min erfaring er at de krever at du setter deg inn i saksforhold formidlet i et dødt, tørt, uforholdsmessig komplisert språk som tilslører mer enn opplyser og heller bidrar til å slukke den lille flammen i menneskers bryst enn å puste på den; derfor er det ofte få som deltar. Men leser du Tu Fu og Freud får du følelsen av å vokse og forstå og få krefter til å stå på, i tillegg til at du utvikler selvrefleksjon. Selvrefleksjon er avgjørende. Mennesker med makt burde stadig spørre seg: Hvorfor ville jeg egentlig bli minister?

Om folk flest leste like mye filosofi og poesi som aviser og slik fikk utviklet sin kritiske bevissthet og sitt mot, ville det kanskje være håp for framtiden, på sikt.

 

Da det ble uro i landet,
knyttet den kinesiske vismannen sine sko
og dro
for å finne ro.

 

På et tidspunkt møter han og gutten som drar oksen hans en toller som spør om de har kostbarheter å fortolle.

Gutten svarer: Ja! Han har vært lærer!

Og tolleren blir ivrig: Fant han ut noe?

Å ja! svarer gutten:

 

At det veike vannet i bevegelse
med tiden beseirer
den mektige steinen.

 

Du forstår: Det harde taper.

 

Vigdis Hjorth

 

 

Vigdis Hjorth (f. 1959) er norsk forfatter og satte med romanen Arv og Miljø gang i en af landets største litteraturdebatter om, hvad man kan tillade sig at skrive, da bogen om incest af flere blev læst som selvbiografisk. Udgav i 2021 Er mor død.

 

Brevserien udgives med støtte fra Europa-Nævnet.